Backstabbing for beginners

Bokforhandleren på universitet er en farlig plass å gå inn i. Den er som en godteributikk for folk som har interesser innenfor litt mer sære emner. Derfor går jeg i all hovedsak bare inn der når jeg skal ha noe bestemt, sånn at jeg kan gå fort inn, og fort ut igjen. I dag tok jeg igjen sjangsen på å gå inn der uten å ha noe formål om å kjøpe noe bestemt der, ville bare titte litt... Det skulle vise seg lettere sagt(tenkt) enn gjort, for innen jeg greide å komme meg ut igjen, så hadde jeg greid å kjøpe meg to nye bøker, som ut fra tittel hvirket spennende. Den ene heter "Hans von Luck, Rommels Pansersjef" og den andre, som må ta hovedansvaret for at jeg sprakk, "Backstabbing for beginners". En bok med en så snasen tittel som "Backstabbing for beginners" og som handler om internasjonal diplomati(oppdaget brått at jeg egentlig ville skrive international og diplomacy..) kan umulig være en dårlig bok. Gleder meg til den nye sengelektyren min!

Nyheter

Jeg liker å følge med på hva som skjer rundt omkring i den store verden, noe som medfører at jeg leser mange nyheter. Ettersom nyhetene i all hovedsak handler om kriser, tragedier, død og fordervelse, så velger jeg å tro at en smule svart/galgen humor er greit å ha for å ikke bli helt nedtrykt. Men det er noen hendelser jeg ikke helt greier å gjøre det med. En av disse hendelsene er når utdrikningslag går helt feil, og personen som er i senter dør. I 2006 var det en hendelse der en kvinne døde i sitt eget utdrikningslag. Jeg kjenner ikke til noen av personene som var innvolvert, og kan saken bare fra nyhetene, men jeg husker at tanken i bakhodet mitt var "hvordan i all verden er det nå for brudgommen... hvordan blir hans liv videre?". Heldigvis, så hører jeg ikke om slikt så ofte, for jeg blir bare litt nedtrykt av å høre slike nyheter, der mennesker som planlegger å love hverandre evig troskap, mister partneren sin like før den store dagen i et "rituelt" siste feiring sammen med gamle venner.
På lørdagen skjedde det igjen. En ung man døde i en flystyrt i sitt eget utdrikningslag. Flyet var av samme type som hadde styrtet noen dager tidligere i Råde. Den umiddelbare tanken var "stakkars jente, som nå må ta farvell med sin kjære i kirken istedenfor å kunne si JA", før jeg gikk over til å lese neste sak som var på nettavisen da. Dagen etterpå leser jeg noen meldinger på fjesboka om at "verden er uforståelig". Etter litt tenking og summering får jeg brått en stygg anelse om at jeg vet hvem den unge mannen er, noe som jeg fikk bekreftet gjennom nyhetene på mandagen. Jeg møtte ham sammen med hans forlovede for første gang i august 2009 i forbindelse med høstaksjonen til det kristne studentlaget i Trondheim. Det var to livsglade personer som snakket om at de skulle gifte seg sommeren 2010. Jeg skal ikke påstå at jeg ble "kjent" med noen av dem, men jeg visste hvem det var, og tok av og til en prat med ham når jeg møtte ham på universitetet. Nå er han borte, og igjen står ei jente som må gå inn i kirken 15 dager tidligere enn planlagt, ikke for å si "JA", men for å si "farvel".

Ekstraordinære planer

I dag hadde jeg planlagt å ta en liten dukkert i estenstaddammen, et tidligere drikkevannsreservoar(med glassklart vann)som ligger rundt en 15 minutters sykkeltur fra Dragvoll. Været var meldt bra(dvs. alt er relativt, det var ikke meldt regn før ut på kvelden), men da jeg satte meg på sykkelen litt før 12 for å ta turen opp til Dragvoll, så innså jeg at badeturen min hang i en tynn tråd. Tunge skyer hang over fjellene som ligger bak Dragvoll, og jeg begynte å frykte at jeg ikke ville greie å komme meg tørrskodd frem. Heldigvis startet det ikke å regne før jeg kom frem til Dragvoll, og jeg levde nesten i forhåpninger om at skyene som hang i bakgrunn, bare var falsk alarm, og at jeg etter å ha arbeidet i fremdeles kunne se frem til å ta en dukkert i dammen, men den gang ei. Like før 1330, så åpnet himmelens sluser seg sammen med noen lysglimt og noen skikkelige drønn. Ut fra den gode gamle metoden der man teller sekunder mellom lynet og tordenen, så regnet jeg meg frem til at nesten alt tordenvær lå mellom 300 og 1000 meter unna. Med planene om å ta en dukkert i dammen delvis forpurret på grunn av været, så var det nestbeste man kunne gjøre, var å sette meg på en stol rett ved en av inngangsdørene og ta noen bilder av dette været som satte en strek over dagens ekstraordinære planer. Kameraet mitt er ikke noe fancy greier, men det fungerer(dvs. det er på hengende håret at den gjør det), så jeg er ikke i stand til å ta bilder av lynet, men av regnet kunne jeg ta noen bilder av.

Sykkelen min rett utenfor inngangsdøren. Det bemerkelsesverdige her, er at det er flere sykler som står der...

Stakkars ukjent kar som er på vei til å ta bussen og forjeves prøver å begrense hvor våt han blir.

Hengekøye

I og med at jeg er fargeblind, så har jeg fått meg en veldig god undskyldning for ikke å ha særlig interesse for det estetiske når det kommer til interiør. Dette passer meg veldig fint, ettersom min intresse(og dermed tiltaksevne) for innredning av rom ligger på et lavmål(har brukt 2år på å bli nesten fornøyd med rommet mitt i Trondheim, men helt som jeg kunne tenke meg det er det fremdeles ikke). Så den logiske slutningen burde være at jeg styrer unna alt som har med interiør å gjøre når det kommer til nyheter også, det er derimot ikke helt sant... Jeg har nemlig en stor sans for folk som lager geniale praktiske løsninger til rom som det norske firmaet romirom som bygger hele rom inn i skap sånn at det bare er til å åpne og lukke skap ut i fra hva slags rom man har behov for. En av de mer ekstreme og geniale jeg har sett nå i det siste må være denne arkitekten fra Hong Kong som har plassert 24 rom inn i en leilighet på 34m2.

Det beste er at han også hadde greid å plassere inn en badstue der også.
Men den oppmerksomme leser vil nå kanskje spørre seg hva har nå dette med tittelen på dette lille innlegget? Jo, i videon vises også en hengekøye, noe som minnet meg på at jeg egentlig har veldig lyst på en hengekøye(men har beklageligvis en lei tendens til å gå i glemmeboken, akkurat som de fleste andre ting jeg kunne tenke meg). Eneste problemet er at jeg ikke på noen som helst måte kan se for meg en fornuftig måte som jeg kunne fått satt den opp på rommet mitt, og ikke har noen egnet plass for dette ute heller. For det jeg gjerne egentlig vil ha, er en stor mayahengekøye som man kan ligge på tvers i og som erstatter sengen. Sannsynlig vil dette forbli en liten drøm som aldri vil bli realisert, i og med at jeg tvilsomt vil greie å huske at jeg egentlig vil ha en hengekøye når jeg innreder et nytt rom.

Where did it all go wrong?

I det siste har jeg sittet og lest mye av tegneserien PhD(ikke fordi jeg ikke vil jobbe med oppgaven, men fordi jeg procrastinerer). Jeg liker serien veldig godt, fordi den har et skråblikk på livet som masterstudent/stipendiat. Serien handler i hovedsak om noen studenter innenfor realfagsverdenen, men ut i fra min egen erfaring som humanist, så er mange av problemene og tankene man sitter igjen med universelle. Av og til ler jeg når jeg leser tegneserien og noen ganger kunne jeg like godt ha satt meg ned for å grine, fordi den tar et par realiteter på kornet som ikke er så altfor morsomt å tenke over.
Jeg har fremdeles som mål at jeg skal ha fått meg lønnet arbeid innen jeg er 31.....

Søvn er oppskrytt

I går hadde jeg min første treningsøkt etter at jeg ga blod sist*klapp på skuldra*. Selv om det ikke var all verdens jeg gjorde i løpet av treningsøkten, så var det nok til at kroppen ble ganske sliten og trøtt. Etter at jeg hadde sett ferdig fotballkampen mellom Tyskland og Ghana, følte jeg meg egentlig så trøtt at jeg kunne ha sovnet med en gang, men ettersom jeg var noe usikker på om kroppen min var i stand til å forstå at den skulle sove lenge(har brent meg på det at kroppen har missforstått det med middagslur og nattesøvn før), så valgte jeg å forbli våken en stund til. Kort tid etterpå ringer min tyske venn David meg, og lurer på om han kan stikke innom en kort tur... klokken viser 2230, og i og med at jeg har tenkt å være oppe en stund til, så ser jeg ingen problemer med det. Klokken 2330, så dukker han opp ved døren min og spør meg om jeg vil bli med å gå ute i "dette fine været som vi har på årets lyseseste dag"(fritt oversatt fra saxsish). I og med at jeg er ganske trøtt, så greier jeg ikke å komme med noen gode motforestillinger mot å ta en liten spassertur. Han har jo forsåvidt rett, det var jo en usedvanlig fin dag(det styrtregnet ikke). Turen går til Korsvika som ligger langs med vannet et sted i Trondheim som heter Lade. Der hadde vi en fin utsikt over havet og folk som brant bål.
Bildene er tatt omtrent klokken 0:30. På det nederste bilde, så kan man se Munkholmen ute i høyre bildekant. Hjemme igjen var jeg ikke før nærmere 1:30, og innen jeg var i kommet til sengs hadde det gått enda en time... Så mye for en tidlig kveld....

Morsom tilfeldighet

To dager etter at jeg skriver på bloggen min om noen av irritasjonsmommentene rundt det å være fargeblind, så dukker det opp en artikkel i aftenposten sitt A-magasin fredag 18 juni. Der hadde forfatteren av artikkelen selv beskrevet hvordan han opplevde det å være fargeblind. Mye av det samme, men bare mye bedre skrevet.

Farger og slikt.... og litt attåt

Alle som (med rette)hevder at de vet noe om hvem jeg er, vet at jeg har sterkt nedsatt fargesyn. Hver(nesten) gang noen får høre at jeg er fargeblind for første gang, så utløser det en rekke spørsmål om hvilke farger jeg kan se, raskt etterfulgt av at jeg blir satt "på prøve" i å fortelle andre hvilken farge forskjellige gensere/møbler/tepper har. Som regel er dette noe av det værste jeg vet, ettersom spørsmålene (nesten)uten unntak ligger på et nivå til en seksåring og er dårlig gjennomtenkt, i og med at jeg ikke kan forklare andre hva jeg ser. For jeg vet jo ikke hva andre ser, dermed kan jeg ikke forklare andre hva jeg ikke ser. Og hvordan kan jeg vite at jeg hvirkelig ser en farge, og ikke bare har tilpasset min oppfatning av en nyannse gjennom et logisk resonomang av det jeg ser til å være en bestemt farge(da jeg var 21 oppdaget jeg f.eks. at jeg ikke kan se lilla, det blir enten en blass blåfarge eller grått, men jeg tar sjeldent feil på at en farge er lilla). På en annen side, så har "funksjonshemningen" min, medført at jeg har nærmest sluttet å se på verden som en sammensetting av farger. Farger er noe som ikke blir tenkt på med mindre det spesefikt blir nevnt i en eller annen sammenheng. Dette har medført at jeg har en sterk mistanke om at jeg muligens ser mer enn jeg tror, men at jeg gjennom å ha ignorert farger opp gjennom hele livet, mangler et vokubular og referanse på forskjellige farger jeg faktisk kan se.
Uansett, så er ikke det å snakke om farger en helt håpløs sak, selvom det er det som er regelen. For en liten stund siden snakket jeg med en jente om blanding av farger, og jeg husket at jeg hadde lest en artikkel om hvordan noen forskere hadde for første gang blandet to farger som ellers ikke normalt går å blande. Artikkelen har jeg enda ikke funnet tilbake til(og ikke husker jeg hvilke to farger det var), men i min søken, ramlet jeg over en nettside(som etter eget utsagn) var i stand til å simulere hva fargeblinde ser. Spent som jeg var, så måtte jeg finne ut av dette. Etter litt testing, så ble jeg litt skuffet(dvs det var nesten hva jeg regnet med, ettersom fargesynet mitt er en del værre enn "normalen" og da blir det kanskje litt vansklig å plukke ut den riktige synsnedsettelsen), for ingen av innstillingene konverterte bilde om til det jeg ser. Jeg kunne hele tiden se litt forskjell på bildene, ikke i form av at det manglet farger nødvendigvis, men at de ble litt for lyse eller litt for mørke i forhold til orginalen. Det jeg tror jeg ser, er kanskje en blanding av hva man får når man setter innstillingene på "Deuteranope" og "Protanope".
Etter alt jeg har fortalt her, så skulle man tro at jeg skydde unna alt som har med farger å gjøre, det er ikke helt sant. Da jeg var 17, så fikk jeg en interesse for et spill(som jeg har brukt altfor mange penger på opp gjennom årene) der du må sette sammen og male figurene selv. I og med at det tar altfor mange timer å spille spillet, så har det nå blitt flere år siden jeg sist spilte det, men male figurene gjør jeg fremdeles(jeg har altfor mange umalte figurer liggende). Nå var det nesten et år siden jeg malte sist, men i går under fotballkampen mellom Brasil og Nord Korea, fikk jeg for meg at jeg ville male en figur.

Egentlig ble jeg ganske fornøyd med resultatet. Jeg prøvde for første gang ut noe som heter "wash", som man legger over et område som man allerede har malt. Jeg brukte det på huden(en form for hudfarge), håret til trollkvinnen og håret til hesten(der det ble brukt en form for rød). Jeg kunne kanskje ha brukt det flere steder, men flesteparten av malingene jeg har av denne typen er av en slik farge at jeg ikke helt vet hva det er for noe(og navnene hjelper meg også veldig lite) og dermed hvilken effekt det vil få. Det at jeg ikke kan se lilla, var noe jeg fant ut mens jeg malte slike figurer.

Dagens gode gjerning

I dag var jeg på blodbanken og ga blod. Det var et halvt år siden jeg var der sist, hvorfor det var så lenge siden jeg ble innkalt sist, var det ingen som visste. Gaven jeg plukket med meg var en Muminskje med et Mumietroll på.


Etter å ha åpnet esken og holdt skjeen litt i hånden ble jeg enda mer fornøyd med valget. Skjeen er lang og fin.

Spinnville Ideer(advarsel, ekle bilder i denne bloggen)

Med jevne mellomrom får jeg noen spinnville ideer som jeg har vansklig for å legge fra, sånn som tanken på å anlegge et masterhår(heldigvis tok jeg til vettet etter 1 1/2 år).
Da jeg var i USA for noen måneder siden, så fikk jeg på nytt en slik spinnvill idé(til mitt forsvar vil jeg si at jeg var litt døgnvill og sliten etter en lang og hard dag i arkivet). Etter å ha levd på 'fastfood' i noen dager, så lengtet jeg til skikkelig god middag(ikke kokt potet med pølse som jeg spiser til vanlig hjemme), da særlig lever. Problemet med lever er, at det tar så lang tid å lage at jeg ikke lager det bare til meg selv, hvis jeg først skal lage det, så passer jeg på å invitere noen. Spørsmålet som virret rundt i hodet mitt da, mens jeg var trøtt og sliten, var hvem kunne det være... I og med at jeg nylig hadde lest en e-post fra Sør Trøndelag KrFU, så var de de eneste jeg kunne tenke på, så jeg satt i rundt 10-15min og lurte på om jeg greide å få plass til 6 personer inn på rommet mitt for å spise middag(meg + de 5 andre som sitter i styret). Etter å ha tenkt over det, kom jeg frem til at 6 personer ville jeg greie, så jeg sendte en mail til fylkesleder i Sør Trøndelag KrFU der jeg hadde et forslag om at siste styremøte før sommeren kunne være hos meg, og jeg serverte levergryte etterpå. Slik ble det også, og siste møte ble lagt til tirsdag 8. juni.
Først noen dager etterpå, kom jeg brått på at tiden som man bruker på å tilbrede levergryte står i forhold til mengden man lager i den form at lager man dobbelt posjon, så bruker man dobbelt så lang tid... altså med så mange personer å lage levergryte til, så kom jeg til å bruke veldig lang tid på maten. Selvfølgelig stopper ikke historien helt her, etter at jeg kom hjem fra USA, så falt det meg inn at vi selvfølgelig ikke er 6 personer i fylkesstyret, men 7. Dermed ble sittekabalen i rommet mitt brått litt mer komplisert, for hvordan skulle nå dette gå..., men jeg hadde invitert folk til å komme og følte at jeg ikke ville snu nå, dette hadde noe med prinsipp å gjøre. Dessuten kunne det jo hende at noen kom til å melde frafall eller skipper middag fordi de hadde annet å gjøre(er redd for maten som visse andre slektninger er(uten å nevne navn)), så jeg sørget for at jeg fikk tilbakemelding litt tidlig på hvem som skulle komme og hvem som ikke kom, slik at jeg ikke kom til å lage altfor masse. Da tilbakemeldingene tikket inn på søndagskvelden om hvem som kom, så innså jeg en liten ting, alle kom + at jeg hadde helt glemt at vi har en vara i fylkesstyret.... fylkesstyret på 6 personer som jeg så vidt hadde fått plass til (i hodet mitt) inn i rommet var ikke engang 7 personer som jeg senere kom på, men ÅTTE PERSONER! Når man sitter og pusler på hvor mange spisende personer man har plass til i et lite rom, så er 6 og 8 to helt forskjellige tall. Uansett, snu kunne jeg da jo ikke gjøre, jeg hadde jo tross alt sagt at jeg skulle lage levergryte.
Mandagsmorgen, så slår det meg at det kanskje ville være en liten idé å kjøpe leveren før jeg drar på universitetet, sånn at den kunne tine mens jeg leste. Det skulle vise seg å være en lur idé, ikke fordi at den bruker lang tid på å tine, men det skulle vise seg at mange av butikkene her i Trondheim bare tar inn lever til jul, og de store dyre butikkene som har litt bredere utvalg manglet også lever på grunn av transportarbeiderstreiken. Først etter 3 timer på sykkelen, etter å ha syklet Trondheim på kryss og tvers, så fant jeg en butikk som hadde 2 pakker med svinelever igjen som veide 1,5kg. I og med at jeg vet at jeg ikke er så flink til å kjære lever og får en del svinn under prosessen, så ville jeg helst ha hatt 2kg, men når valget stod mellom enten 1,5kg eller 3kg, så ble det 1,5. Noen tur opp til universitetet ble det ikke noe av den dagen, isteden lå jeg på sofaen og slappet av mens jeg ventet og ladet batteriene til den 'store kampen' med leveren.

Slik så beistet uten etter at den hadde tint og pakken var åpnet.

Slik så den ut når den lå på fjøla. Det gikk fort opp for meg hvorfor den bare kom i 1,5kg, det var det en hel griselever veier.

Det å kutte opp og rense en lever er en lang og blodig affære. På tellerkenen til venstre er det som fremdeles er igjen, i midten det som kunne spises, og til høyre er det som ikke blir regnet som egnet til middagen.



Slik så det ut når alt var ferdig skåret. Den dype tallerkenen til høyre er det som blir kastet.


Dette + litt fløte er alt som må til for å få laget en velsmakende levergryte.

Etter 5 timer med kutting, deling og steking, så var alt klart til å bli lagt opp i gryta sammen med fløte og litt vann.

Etter å ha kokt i 5 timer til, så ble den servert til fylkesstyret sammen med bakt potet og tyttebærsyltetøy.

Her har vi fylkesstyret som spiser levergryte. Å få til et skikkelig skarpt bilde mens de spiste og diskuterte, viste seg å være umulig, til det så var de altfor ivrige.

Til slutt var det en liten overraskende desert som jeg hadde laget mellom 'slagene' for å få middagen klar. Den bestod av 3 lag med gele(nederst blåbærgele tilsatt frosne blåbær, i midten et lag med sitrongele og øverst et lag med bringebærgele og frosne bringebær) dandert med krem og vaniljesaus i midten.



Deserten fikk også litt skyt.

Når man får 7 gjester til middag, der 6 av dem aldri har smakt lever, så er det en fare for at noen ikke setter like god pris på maten, så derfor hadde jeg laget en liten ekstra rett i tilfelle det skulle vise seg at noen ikke likte levergryte. Denne pizzaaktige saken som alle hadde blitt informert om at fantes i tilfelle man ikke likte lever, var det ingen som rørte. Så nå har jeg enkel niste de neste dagene fremover.

Ting som får hverdagen til å gå

Et dypdykk inn i et fag/tema i den grad som behøvs når man skriver en masteroppgave, er mer enn nok til å gjøre en person litt ensporet og sprø i topplokket. Som regel har jeg hatt andre studenter sammen med meg som også jobber med sine respektive masteroppgaver i historie som jeg har kunnet snakket med når forstanden holdt på å forsvinne. Nå har fire av de syv jeg sitter sammen med på kontoret levert sine masteroppgaver, og de resterende tre glimrer også med sitt fravær om dagen, noe som gjør at muligheter til å ta en avvekslende samtale med noen mens man jobber er blitt drastiskt redusert. I dag var jeg så heldig at jeg fikk besøk av Ingrid, som nettopp hadde gjort seg ferdig med en eksamen, før jeg gikk til min første veiledning etter turen til USA. Ved siden av å granske alle nettnyheter og facebook, så har jeg noen små enkle metoder for å unngå at det rabler helt for meg. Én av tingene jeg gjør er å følge med på en håndfull tegneserier som publiseres på nett med gjevne mellomrom. Her om dagen leste jeg en tegneserie som var skremmende nært noe jeg har opplevd selv. Jeg tar dette som et tegn på at jeg burde få opp tempo med å bli ferdig. Listen over tegneserier jeg følger med på har jeg nå lagt ut på høyre side av bloggen. Noen der ute som har noen tips til flere tegneserier som jge burde få med meg?

Noen siste bilder fra USA

Da jeg skrev mitt siste blogginnlegg fra USA, så hadde jeg ikke muligheten til å legge til de siste bildene mine fra min lille erfaring som "turist" i Washington D.C.



Dette er noen av de som ble døpt i baptistkirken den siste søndagen jeg var der. Dåpsbassenget var bak en glassrute som til vanlig var tildekt av to store gardiner. Forran gardinene pleide koret å være plassert når de sang.


Mens jeg var på vei til "Smithsonian National Air and Space Museum", så gikk jeg igjennom en åpen park med forskjellige kunstinnstallasjoner plassert rundt omkring. I og med at jeg var i turistmodus, så glemte jeg å dokumenter navnet på denne artige krabaten(dvs den var ikke akkurat liten).
Vel ankommet "Smithsonian National Air and Space Museum", så måtte jeg ta bilder av noen av disse historiske flyene som sto utstilt i fullskala.

Bakdelen til "ME 262"

Slik så "ME 262" forfra. Etter min mening et av de flotteste flyene i verden og mest skrekkinngytende.

"BF 109", det tyske flyvåpnets mest brukte fly.

"V-1", flygende bombe med jetmotor.

"V-2", et av de mest berømte våpnene som Tyskland brukte mot slutten av krigen.


"Spitfire", flyet som sikret Storbritannia seieren over tyskland i kampen over det britiske luftrom.

Øverste flyet er jeg litt usikker på hva er, men jeg tror det er det italienske "Macchi C.202 Folgore" Under det, så kan vi se "P-51 Thunderbolt", som var med på å vinne luftrommet over Tyskland for de allierte.

Flyet i midten er et "Douglas Dountles" fly, som var sentral i kampen om Midway. Flyet sørget for å knuse den japanske flåte så mye, at den ikke lenger greide å være på offensiven.

Til slutt blant de historiske flyene jeg tok bilde av, er det litt mer moderne flyet "U-2". Spionflyet ble satt i tjenest i 1957 og kunne fly opp til en høyde av 21000 meter. Flyet er fremdeles i opprativ tilstand den dag i dag.

Grunnet askeskyen fra Island, så måtte flyet fra Dulles airport ta en omvei om via luftrommet til Grønnland på veien til Schipol airport i Nederland. Denne omveien medførte at jeg ble to timer forsinket og dermed akkurat ikke rakk flyet videre til Værnes. En forventet ventetid på flyplassen på to timer ble raskt omgjort til en ventetid på åtte timer i påvente av neste fly som gikk i retning Trondheim. Heldigvis, så fant jeg noen behaglige stoler som jeg kunne ligge og sove i mens jeg ventet.

Perfekte til å sove i!

Hverdagens store(små) høydepunkter.

Når man tilbringer dagene alene på universitetet og gjennomgår dokumenter fra forskningsturen i USA, så er det langt mellom høydepunktene.
En av mine daglige gleder er når jeg tar en pause fra lesingen sent på ettermiddagen og tar en tur i badstuen(et par ganger i uken trener jeg litt først) med Aftenpostens kulturdel under armen. Høydepunktet er når jeg kommer til siste side med Quizen. Som regel er jeg ganske fornøyd med meg selv hvis jeg greier å svare riktig på 6 av 10 eller flere(det er bestandig noen spørsmål som jeg er stolt av at jeg ikke greier; sånn som i dagens quiz der det ble spurt etter "hvilken kjent dramatiker ble nylig tildelt Den internasjonale ibsenprisen?", "Hva heter den avtroppende TV2 profilen som i år debuterer med krimromanen 66grader nord?" og "Hvilke tre lag rykket opp til premier league denne sesongen").
I dag klarte jeg 2. Dette anses ikke som et katastrofalt resultat selv om normalen ligger rundt 4, men derimot er det hvilke spørsmål jeg bommet på, som er direkte pinlig. Første pinlige bommert var når spørsmålet "Hvilken stjerne ligger nærmest jorden?" kom. Selv tenkte jeg at den nærmeste stjernen var alpha centaurie. Fadesen oppdaget jeg når jeg kom til neste spørsmål der det ble spurt ".... Og hvilken stjerne er nest nærmest?". Det skulle vise seg at jeg skulle at jeg hadde feil her også. Den nest nærmeste stjernen har det treffende navnet Proxima. Etter litt om og men fant jeg ut at Alpha Centauri er den tredje sterkeste lyskilden på stjernehimmelen(viktig at solen ikke blir regnet med her).
Det andre spørsmålet som jeg bommet på(og som overgår alle andre bommerter) var "I hvilken østlandskommune ligger Gressvik?".
Avisen blir nå herved kastet.

Siste blogg fra USA.

Akkurat naa sitter jeg paa hostelets pc og skriver min siste blogg fra USA(haaper jeg), mens jeg venter paa bussen som skal kjoere meg til flyplassen. Naar jeg egentlig kommer hjem blir spennende aa se, ettersom vulkanutbruddet de siste dagene har medfoert at flyet maa ta en lang omvei for aa komme seg over havet. I foelge noen andre gjester som kom i gaar, saa tok flyturen 4 timer lenger enn normalt. Flyet mitt har ifoelge KLM sine nettsider allerede fatt 2 timer forsinket avreise fra Washington D.C., med tanke paa at flyturen kan bli 4 timer lenger, saa vil det bety at jeg mest sannsynlig vil ankomme Amsterdam 6 timer forsinket. Det er noe ugunstig, ettersom KLM i utgangspunktet bare hadde planlagt et opphold paa 2 timer i Amsterdam for meg. Men heldigvis har jeg det ikke veldig travelt selv om jeg gjerne vil tilbake til Trondheim.

Fredagens tur til arkivet ble langt fra saa kort som jeg foerst hadde trodd. Mye spennende(tror jeg) ble funnet i de tre siste boksene. 300 nye bilder ble tatt og 21 nye soeknader for aa faa innsyn i fremedeles hemmeligstemplede dokumenter under "Freedom of information act(FOIA)", noe som gjoer at det totale antall bilder av dokumenter kom opp i 2200 og rundt 40 FOIA soeknader.

Loerdagen ble for det meste brukt til aa slappe av paa rommet etter de siste intense dagene paa arkivet, men jeg var en liten runde i byen paa kryss og tvers i forskjellige butikker.

Soendagen bar det igjen tilbake til Baptistmenigheten som jeg var i forrige uke. Der ble jeg vitne til at 4 personer ble doept og at 1 person tok imot Jesus. Denne menigheten er det eneste jeg kommer til aa savne her i Washington D.C.
Etter 3 timer paa gudstjeneste, saa bar det av sted til "Smithsonian National Air and Space Museum". Et ypperlig sted for en liten miniflynerd til aa kunne nerde litt. I museet var det mange spennende fly man kunne se og ta paa, men det som var "farlig" der, var museumsbutikken, som hadde altfor mange spennende ting som de solgte. Egentlig er jo dette bare positivt, men jeg har saerdeles liten plass i kofferten min, saa det endte opp med at jeg bare fikk se paa masse som jeg hadde lyst paa, men som jeg visste at jeg ikke hadde plass til i kofferten min. Sent paa soendagen kom det enda et par nye tyskere til hostelet, som kom fra Hamburg. Det var et hyggelig eldre ektepar som hadde kommet til byen for aa overvaere den borgelige ekteskapsinngaaelsen som datteren deres skulle inngaa med en amerikaner.

Naa har jeg sluppet opp for ting aa skrive om her fra USA, saa naa avslutter jeg.

Dag 11 & 12 i USA, og snart ferdig

Min tyske venn har igjen prøvd å forklare litt hva han driver med, men jeg henger fremdeles ikke helt med..., denne gangen har han gitt meg en internettside hvor jeg kan lese litt mer om prosjektet som han og noen andre driver med.

I dag fant jeg en underlig digital lagringsenhet som ingen helt visste hva var. Innholdet på diskene er helt irrelevant i forhold til hva jeg vil ha tak i(inneholder noe fra en israelsk militærparade i Jerusalem i 1969), men jeg fikk vaktene i arkivet til å klø seg skikkelig i hodet, for hvordan i all verden skal man greie å finne ut hva som er på denne disken? Og hvorfor lå den mellom en masse dokumenter i en dokumentmappe? De kom til at de egentlig ikke hadde noe svar, og svar ville vi muligens få først i morgen når vi kan få kontakt med den digitale avdelingen i arkivet.
Ellers begynner jeg å se slutten på forskningen min her borte. Skal titte igjennom tre bokser med innhold i morgen, så anser jeg meg for avsluttet her. Har snart kommet opp i 2000 bilder i løpet av knappe 2 uker. Mandags morgen er jeg forhåpentligvis på vei tilbake igjen, dvs med mindre vulkanen på Island skulle stoppe reiseplanene mine igjen, slik den gjorde da jeg skulle bort hit i første omgang.

Dag 7, 8 ,9 og 10 i USA

Dagene her i USA går fort, men nå begynner jeg å lengte hjem tilbake til Trondheim der det er litt mer rolig.
Overgangen til International Guest House er jeg meget fornøyd med. Tidsmessig herfra til arkivet, så sparer jeg rundt et kvarter, det er i praksis 10$ billigere å bo her per dag, det er ikke et hav av skoleelever som roper rundt en og ikke minst, det er ikke 10manns rom her. Eneste som er litt problematisk her, er at gjestehuset samler alle gjester på kvelden til stuen for å ha en hyggelig samtale over litt te og litt kake, noe som gjør at det blir litt problematisk å få tid til å skrive denne bloggen etter at vi har samtalet over et eller annet emne. Samlingen foregår omtrentlig slik: Først introduserer vi oss for hverandre og forteller hvem vi er, hvor vi kommer fra og hva vi gjør. Når alle har gjort det, så tar en fra gjestehuset å kommer med et spørsmål til alle sammen som han/hun har tenkt ut, dette kan være spørsmål som "hvis du kunne gjenoppleve en bestemt alder, hvilken alder ville det være og hvorfor?" eller "hva er din største iskremopplevelse?". Slike spørsmål setter fort igang samtalen blant oss gjester og de som jobber her.
På lørdag hadde jeg en kort dag på arkivet. Arkivet er åpent på lørdager, men de henter ikke frem noe nytt materiale fra magasinene. Det jeg hadde fremme viste seg å være lite spennende, så jeg ble ferdig tidlig på ettermiddagen. Dette gjorde at jeg fikk mulighet til å prøve meg litt som turist i Washington D.C. allerede på lørdagen. Turen gikk til et av de store kjøpesentrene som ligger i Pentagon City. Stort kjøpesenter med masse butikker, men fryktelig kjedelig. Av hva som er verdt å nevnes, så hadde de en eplebutikk(så min første Ipad), en Sony butikk og en tegneseriebutikk.
Etter å ha tråkket rundt der i noen timer, så fant jeg ut at det var like greit å vende nesen mot International Guest House og sjekke inn der. Da fant jeg ut at det finnes to måter å utforske en by på. Den ene er å finne et sted man vil dra til for å så utforske det, den andre måten er egentlig ganske lik. Den foregår omtrentlig slik. Man planlegger på egenhånd å bevege seg fra punkt A til punkt B og finner ut hvilke busser man må ta for å komme seg dit. Etter at man har sittet på bussen en stund, så oppdager man at man forsåvidt er på riktig buss, det er bare det at den kjører i feil retning. International Guest House ligger NW i Washington D.C., jeg fikk lov til å se hvordan NE så ut, noe som ikke var et vakkert syn. Mesteparten var rønneaktig og det var klart at dette var kanten der de fattigere folkene bodde.

Søndag var det gudstjeneste tid. Jeg hadde bestemt meg for å gå på en "svart" gudstjeneste(altså et sted der menigheten i all hovedsak bestod av mørkhudede personer), og ble anbefalt Zion Baptist Church. Dette var en opplevelse som gikk langt inn i "hjerteroten".

Et kvinnekor på nesten 40 personer lovsang herren på en helt fantastisk måte med dyktige musikkere på bass, trommer og piano. En annen ting som slo meg mens jeg satt i benkeraden, er hvor livløst det er i menigheter i norge.
Etter en gudstjeneste på 3 timer(hvorav de første 2 var lovsang), så bar det ned til sentrum for å prøve turistlivet.

Jeg var ved det White House, og fikk med meg en demonstrasjon mot atomvåpen og fikk tittet på noen museum. Til slutt endte jeg opp i et lite kjøpesenter som hadde en liten arcade avdeling.

Jeg ble meget glad da jeg oppdaget at de hadde et godt gammeldags flipperspill der, men skuffelsen ble minst like stor da jeg oppdaget at den ikke ville ta imot myntene mine.Alt i alt så så var det hele ganske kjedelig.

Mandag var det pånytt en tur bort til arkivet. Denne gangen var jeg langt mer heldig med hva jeg hadde funnet frem, og endte med å ha tatt over 400 bilder av dokumenter og brukt opp 8stk AA batterier etter endt arbeidsøkt. På mandagen fant jeg PizzaHut for første gang her i byen. På mandagen fikk jeg en ny person som jeg deler rom med. Det viste seg å være en tysker som også er her i USA for å drive forskning. Hva han egentlig driver å forsker på greier jeg ikke helt å få grep på, men det er noe med amerikansk kultur, sport og kvinner å gjøre.

Tirsdagen ble kort. Jeg var sliten hele dagen og fikk ikke konsentrert meg skikkelig i arkivet, så jeg dro tidlig tilbake til gjestehuset og tok det rolig resten av dagen.
Tok meg for første gang tid til å titte kort på et av mine tidligere innlegg, og innser med skrekk og gru at det er en del dårlig norsk ute å går der, men det er det ikke stort å få gjort noe med. Skal jeg rekke å skrive noe her, så får det gå fort og gærlig. Kanskje jeg tar meg tid til å rette opp noe av norsken når jeg kommer tilbake til Trondheim.

Dag 6 i USA

Dagene her fortsetter med rutine. Nå har jeg også fått tatt bilder av Union Station som jeg går til hver dag for å ta metroen.





Livet i arkivet tok en ny vending i dag. I dag startet jeg med å ta et "dypdykk" ned i 20 umerkede bokser med dokumenter fra National Security Council (NSC) på leten etter noe spennende. Etter at jeg fant et interessant(dette ordet er så knotete å skrive at jeg ungår å bruke det), så ville jeg gjerne ha tak i noen bakgrunnsdokumenter som var nevnt i notatet, men som ikke fulgte med. I min søken etter dette dokumentet, så dumpet jeg borti flere mennesker som kunne hjelpe meg med mange forskjellige ting her(bortsett fra å finne dette bakgrunnsnotatet). De kunne blant annet fortelle meg at de fleste dokumenter som jeg leter etter, nok allerede ligger åpent tilgjengelig på nett, dvs, åpent tilgjengelig er et relativt begrep, ettersom søkesystemet deres er et helt håpløst system, som kun fungerer hvis du kan det ut til fingertuppene og vet helt nøyaktig hva du skal ha tak i. Det fine var at personene visste hva slags mennesker jeg skulle ta kontakt med videre, men dette kunne ikke skje før til mandag, ettersom det hadde blitt fredags ettermiddag og folk hadde dratt hjem for helgen.

Dette blir den siste natten min på William Penn House, imorgen flytter jeg over til International Guest House. I løpet av tiden jeg har vært her, så har jeg prøvd å finne litt ut av Quakerne, men har ikke greid å få noe skikkelig svar. Huset her har forresten et rikt utvalg av bøker. Jeg ble mektig overrasket da jeg oppdaget at de hadde en egen liten seksjon som handlet om krig(hadde de noe etter min smak?). Etter en litt nærmere titt, så oppdaget jeg at dette var egentlig kun bøker som handlet om pasifisme.


Ellers begynner jeg å bli lei junkfood. Savner den bakte poteten min.

Dag 5 i USA

Noen ting begynner faktisk allerede å bli litt rutine her i USA. Hver morgen drar jeg fra William Penn huset kl 0700am som ligger noen kvartaler fra Capitol Hill.




Etter å ha gått noen kvartaler, så kommer jeg til en liten liten park med en statue av en person som jeg ikke vet hvem er. Jeg har forsøkt å finne ut hva navnet er, men påskriften på statuen er nesten helt utvisket og ikke lesbar.



Etter å ha gått en liten stund til, så kommer jeg til Union Station(som er en stor flått bygning) og tar metroen videre til National Archives, beklageligvis, så har jeg foreløpig glemt å ta bilde av denne bygningen. Etter å ha sitte på metroen og bussen i ca en time, så er jeg ved National Archives.



Etter å ha gått igjennom x antall forskjellig sikkerhetspunkter, så kommer jeg inn til ("researchers paradise") stedet der vi kan lese arkivmaterialet. Store vinduer gjør at vi til enhver tid kan se hva slags vær det er ut. Himmel pleier å være blå, men jeg kan også se at trærne beveger seg, så det blåser sikkert skikkelig surt der ute, og jeg er heldig som kan sitte inne å lese istendenfor å være ute.
I løpet av tiden har jeg allerede greid å pådra meg en vond venstrehånd, noe som gjør at jeg ikke lenger greie å bla om ark med venstrehånd lenger. Alt må gjøres med høyre, noe som gjør det litt komplisert og uvant med fotograferingen.

Et par små irritasjonsmommenter har jeg også lagt merke til her i Washington. Det første er alle de elendige utlendingene som er her i byen som ikke kan snakke ordentlig engelsk som jeg kan forstå når de prøver å beskrive hva som er på menyen deres når jeg prøver å skaffe meg mat en gang imellom. Det andre er alle de hersens turister som bestandig vandrer rundt i store flokker og står bestandig i veien. Særlig når jeg vil finne meg mat, så er det bestandig en gjeng turister som steller seg rett forran meg i den samme køen.

Har forresten bestemt meg for å flytte tilbake til International Guest House til lørdagen. Det begynner rett og slett å bli litt folksomt her på William Penn House. Huset er nok mer beregnet for turister som vil ha nær tilgjengelighet til sentrum.