Hengekøye

I og med at jeg er fargeblind, så har jeg fått meg en veldig god undskyldning for ikke å ha særlig interesse for det estetiske når det kommer til interiør. Dette passer meg veldig fint, ettersom min intresse(og dermed tiltaksevne) for innredning av rom ligger på et lavmål(har brukt 2år på å bli nesten fornøyd med rommet mitt i Trondheim, men helt som jeg kunne tenke meg det er det fremdeles ikke). Så den logiske slutningen burde være at jeg styrer unna alt som har med interiør å gjøre når det kommer til nyheter også, det er derimot ikke helt sant... Jeg har nemlig en stor sans for folk som lager geniale praktiske løsninger til rom som det norske firmaet romirom som bygger hele rom inn i skap sånn at det bare er til å åpne og lukke skap ut i fra hva slags rom man har behov for. En av de mer ekstreme og geniale jeg har sett nå i det siste må være denne arkitekten fra Hong Kong som har plassert 24 rom inn i en leilighet på 34m2.

Det beste er at han også hadde greid å plassere inn en badstue der også.
Men den oppmerksomme leser vil nå kanskje spørre seg hva har nå dette med tittelen på dette lille innlegget? Jo, i videon vises også en hengekøye, noe som minnet meg på at jeg egentlig har veldig lyst på en hengekøye(men har beklageligvis en lei tendens til å gå i glemmeboken, akkurat som de fleste andre ting jeg kunne tenke meg). Eneste problemet er at jeg ikke på noen som helst måte kan se for meg en fornuftig måte som jeg kunne fått satt den opp på rommet mitt, og ikke har noen egnet plass for dette ute heller. For det jeg gjerne egentlig vil ha, er en stor mayahengekøye som man kan ligge på tvers i og som erstatter sengen. Sannsynlig vil dette forbli en liten drøm som aldri vil bli realisert, i og med at jeg tvilsomt vil greie å huske at jeg egentlig vil ha en hengekøye når jeg innreder et nytt rom.

Where did it all go wrong?

I det siste har jeg sittet og lest mye av tegneserien PhD(ikke fordi jeg ikke vil jobbe med oppgaven, men fordi jeg procrastinerer). Jeg liker serien veldig godt, fordi den har et skråblikk på livet som masterstudent/stipendiat. Serien handler i hovedsak om noen studenter innenfor realfagsverdenen, men ut i fra min egen erfaring som humanist, så er mange av problemene og tankene man sitter igjen med universelle. Av og til ler jeg når jeg leser tegneserien og noen ganger kunne jeg like godt ha satt meg ned for å grine, fordi den tar et par realiteter på kornet som ikke er så altfor morsomt å tenke over.
Jeg har fremdeles som mål at jeg skal ha fått meg lønnet arbeid innen jeg er 31.....

Søvn er oppskrytt

I går hadde jeg min første treningsøkt etter at jeg ga blod sist*klapp på skuldra*. Selv om det ikke var all verdens jeg gjorde i løpet av treningsøkten, så var det nok til at kroppen ble ganske sliten og trøtt. Etter at jeg hadde sett ferdig fotballkampen mellom Tyskland og Ghana, følte jeg meg egentlig så trøtt at jeg kunne ha sovnet med en gang, men ettersom jeg var noe usikker på om kroppen min var i stand til å forstå at den skulle sove lenge(har brent meg på det at kroppen har missforstått det med middagslur og nattesøvn før), så valgte jeg å forbli våken en stund til. Kort tid etterpå ringer min tyske venn David meg, og lurer på om han kan stikke innom en kort tur... klokken viser 2230, og i og med at jeg har tenkt å være oppe en stund til, så ser jeg ingen problemer med det. Klokken 2330, så dukker han opp ved døren min og spør meg om jeg vil bli med å gå ute i "dette fine været som vi har på årets lyseseste dag"(fritt oversatt fra saxsish). I og med at jeg er ganske trøtt, så greier jeg ikke å komme med noen gode motforestillinger mot å ta en liten spassertur. Han har jo forsåvidt rett, det var jo en usedvanlig fin dag(det styrtregnet ikke). Turen går til Korsvika som ligger langs med vannet et sted i Trondheim som heter Lade. Der hadde vi en fin utsikt over havet og folk som brant bål.
Bildene er tatt omtrent klokken 0:30. På det nederste bilde, så kan man se Munkholmen ute i høyre bildekant. Hjemme igjen var jeg ikke før nærmere 1:30, og innen jeg var i kommet til sengs hadde det gått enda en time... Så mye for en tidlig kveld....

Morsom tilfeldighet

To dager etter at jeg skriver på bloggen min om noen av irritasjonsmommentene rundt det å være fargeblind, så dukker det opp en artikkel i aftenposten sitt A-magasin fredag 18 juni. Der hadde forfatteren av artikkelen selv beskrevet hvordan han opplevde det å være fargeblind. Mye av det samme, men bare mye bedre skrevet.

Farger og slikt.... og litt attåt

Alle som (med rette)hevder at de vet noe om hvem jeg er, vet at jeg har sterkt nedsatt fargesyn. Hver(nesten) gang noen får høre at jeg er fargeblind for første gang, så utløser det en rekke spørsmål om hvilke farger jeg kan se, raskt etterfulgt av at jeg blir satt "på prøve" i å fortelle andre hvilken farge forskjellige gensere/møbler/tepper har. Som regel er dette noe av det værste jeg vet, ettersom spørsmålene (nesten)uten unntak ligger på et nivå til en seksåring og er dårlig gjennomtenkt, i og med at jeg ikke kan forklare andre hva jeg ser. For jeg vet jo ikke hva andre ser, dermed kan jeg ikke forklare andre hva jeg ikke ser. Og hvordan kan jeg vite at jeg hvirkelig ser en farge, og ikke bare har tilpasset min oppfatning av en nyannse gjennom et logisk resonomang av det jeg ser til å være en bestemt farge(da jeg var 21 oppdaget jeg f.eks. at jeg ikke kan se lilla, det blir enten en blass blåfarge eller grått, men jeg tar sjeldent feil på at en farge er lilla). På en annen side, så har "funksjonshemningen" min, medført at jeg har nærmest sluttet å se på verden som en sammensetting av farger. Farger er noe som ikke blir tenkt på med mindre det spesefikt blir nevnt i en eller annen sammenheng. Dette har medført at jeg har en sterk mistanke om at jeg muligens ser mer enn jeg tror, men at jeg gjennom å ha ignorert farger opp gjennom hele livet, mangler et vokubular og referanse på forskjellige farger jeg faktisk kan se.
Uansett, så er ikke det å snakke om farger en helt håpløs sak, selvom det er det som er regelen. For en liten stund siden snakket jeg med en jente om blanding av farger, og jeg husket at jeg hadde lest en artikkel om hvordan noen forskere hadde for første gang blandet to farger som ellers ikke normalt går å blande. Artikkelen har jeg enda ikke funnet tilbake til(og ikke husker jeg hvilke to farger det var), men i min søken, ramlet jeg over en nettside(som etter eget utsagn) var i stand til å simulere hva fargeblinde ser. Spent som jeg var, så måtte jeg finne ut av dette. Etter litt testing, så ble jeg litt skuffet(dvs det var nesten hva jeg regnet med, ettersom fargesynet mitt er en del værre enn "normalen" og da blir det kanskje litt vansklig å plukke ut den riktige synsnedsettelsen), for ingen av innstillingene konverterte bilde om til det jeg ser. Jeg kunne hele tiden se litt forskjell på bildene, ikke i form av at det manglet farger nødvendigvis, men at de ble litt for lyse eller litt for mørke i forhold til orginalen. Det jeg tror jeg ser, er kanskje en blanding av hva man får når man setter innstillingene på "Deuteranope" og "Protanope".
Etter alt jeg har fortalt her, så skulle man tro at jeg skydde unna alt som har med farger å gjøre, det er ikke helt sant. Da jeg var 17, så fikk jeg en interesse for et spill(som jeg har brukt altfor mange penger på opp gjennom årene) der du må sette sammen og male figurene selv. I og med at det tar altfor mange timer å spille spillet, så har det nå blitt flere år siden jeg sist spilte det, men male figurene gjør jeg fremdeles(jeg har altfor mange umalte figurer liggende). Nå var det nesten et år siden jeg malte sist, men i går under fotballkampen mellom Brasil og Nord Korea, fikk jeg for meg at jeg ville male en figur.

Egentlig ble jeg ganske fornøyd med resultatet. Jeg prøvde for første gang ut noe som heter "wash", som man legger over et område som man allerede har malt. Jeg brukte det på huden(en form for hudfarge), håret til trollkvinnen og håret til hesten(der det ble brukt en form for rød). Jeg kunne kanskje ha brukt det flere steder, men flesteparten av malingene jeg har av denne typen er av en slik farge at jeg ikke helt vet hva det er for noe(og navnene hjelper meg også veldig lite) og dermed hvilken effekt det vil få. Det at jeg ikke kan se lilla, var noe jeg fant ut mens jeg malte slike figurer.

Dagens gode gjerning

I dag var jeg på blodbanken og ga blod. Det var et halvt år siden jeg var der sist, hvorfor det var så lenge siden jeg ble innkalt sist, var det ingen som visste. Gaven jeg plukket med meg var en Muminskje med et Mumietroll på.


Etter å ha åpnet esken og holdt skjeen litt i hånden ble jeg enda mer fornøyd med valget. Skjeen er lang og fin.

Spinnville Ideer(advarsel, ekle bilder i denne bloggen)

Med jevne mellomrom får jeg noen spinnville ideer som jeg har vansklig for å legge fra, sånn som tanken på å anlegge et masterhår(heldigvis tok jeg til vettet etter 1 1/2 år).
Da jeg var i USA for noen måneder siden, så fikk jeg på nytt en slik spinnvill idé(til mitt forsvar vil jeg si at jeg var litt døgnvill og sliten etter en lang og hard dag i arkivet). Etter å ha levd på 'fastfood' i noen dager, så lengtet jeg til skikkelig god middag(ikke kokt potet med pølse som jeg spiser til vanlig hjemme), da særlig lever. Problemet med lever er, at det tar så lang tid å lage at jeg ikke lager det bare til meg selv, hvis jeg først skal lage det, så passer jeg på å invitere noen. Spørsmålet som virret rundt i hodet mitt da, mens jeg var trøtt og sliten, var hvem kunne det være... I og med at jeg nylig hadde lest en e-post fra Sør Trøndelag KrFU, så var de de eneste jeg kunne tenke på, så jeg satt i rundt 10-15min og lurte på om jeg greide å få plass til 6 personer inn på rommet mitt for å spise middag(meg + de 5 andre som sitter i styret). Etter å ha tenkt over det, kom jeg frem til at 6 personer ville jeg greie, så jeg sendte en mail til fylkesleder i Sør Trøndelag KrFU der jeg hadde et forslag om at siste styremøte før sommeren kunne være hos meg, og jeg serverte levergryte etterpå. Slik ble det også, og siste møte ble lagt til tirsdag 8. juni.
Først noen dager etterpå, kom jeg brått på at tiden som man bruker på å tilbrede levergryte står i forhold til mengden man lager i den form at lager man dobbelt posjon, så bruker man dobbelt så lang tid... altså med så mange personer å lage levergryte til, så kom jeg til å bruke veldig lang tid på maten. Selvfølgelig stopper ikke historien helt her, etter at jeg kom hjem fra USA, så falt det meg inn at vi selvfølgelig ikke er 6 personer i fylkesstyret, men 7. Dermed ble sittekabalen i rommet mitt brått litt mer komplisert, for hvordan skulle nå dette gå..., men jeg hadde invitert folk til å komme og følte at jeg ikke ville snu nå, dette hadde noe med prinsipp å gjøre. Dessuten kunne det jo hende at noen kom til å melde frafall eller skipper middag fordi de hadde annet å gjøre(er redd for maten som visse andre slektninger er(uten å nevne navn)), så jeg sørget for at jeg fikk tilbakemelding litt tidlig på hvem som skulle komme og hvem som ikke kom, slik at jeg ikke kom til å lage altfor masse. Da tilbakemeldingene tikket inn på søndagskvelden om hvem som kom, så innså jeg en liten ting, alle kom + at jeg hadde helt glemt at vi har en vara i fylkesstyret.... fylkesstyret på 6 personer som jeg så vidt hadde fått plass til (i hodet mitt) inn i rommet var ikke engang 7 personer som jeg senere kom på, men ÅTTE PERSONER! Når man sitter og pusler på hvor mange spisende personer man har plass til i et lite rom, så er 6 og 8 to helt forskjellige tall. Uansett, snu kunne jeg da jo ikke gjøre, jeg hadde jo tross alt sagt at jeg skulle lage levergryte.
Mandagsmorgen, så slår det meg at det kanskje ville være en liten idé å kjøpe leveren før jeg drar på universitetet, sånn at den kunne tine mens jeg leste. Det skulle vise seg å være en lur idé, ikke fordi at den bruker lang tid på å tine, men det skulle vise seg at mange av butikkene her i Trondheim bare tar inn lever til jul, og de store dyre butikkene som har litt bredere utvalg manglet også lever på grunn av transportarbeiderstreiken. Først etter 3 timer på sykkelen, etter å ha syklet Trondheim på kryss og tvers, så fant jeg en butikk som hadde 2 pakker med svinelever igjen som veide 1,5kg. I og med at jeg vet at jeg ikke er så flink til å kjære lever og får en del svinn under prosessen, så ville jeg helst ha hatt 2kg, men når valget stod mellom enten 1,5kg eller 3kg, så ble det 1,5. Noen tur opp til universitetet ble det ikke noe av den dagen, isteden lå jeg på sofaen og slappet av mens jeg ventet og ladet batteriene til den 'store kampen' med leveren.

Slik så beistet uten etter at den hadde tint og pakken var åpnet.

Slik så den ut når den lå på fjøla. Det gikk fort opp for meg hvorfor den bare kom i 1,5kg, det var det en hel griselever veier.

Det å kutte opp og rense en lever er en lang og blodig affære. På tellerkenen til venstre er det som fremdeles er igjen, i midten det som kunne spises, og til høyre er det som ikke blir regnet som egnet til middagen.



Slik så det ut når alt var ferdig skåret. Den dype tallerkenen til høyre er det som blir kastet.


Dette + litt fløte er alt som må til for å få laget en velsmakende levergryte.

Etter 5 timer med kutting, deling og steking, så var alt klart til å bli lagt opp i gryta sammen med fløte og litt vann.

Etter å ha kokt i 5 timer til, så ble den servert til fylkesstyret sammen med bakt potet og tyttebærsyltetøy.

Her har vi fylkesstyret som spiser levergryte. Å få til et skikkelig skarpt bilde mens de spiste og diskuterte, viste seg å være umulig, til det så var de altfor ivrige.

Til slutt var det en liten overraskende desert som jeg hadde laget mellom 'slagene' for å få middagen klar. Den bestod av 3 lag med gele(nederst blåbærgele tilsatt frosne blåbær, i midten et lag med sitrongele og øverst et lag med bringebærgele og frosne bringebær) dandert med krem og vaniljesaus i midten.



Deserten fikk også litt skyt.

Når man får 7 gjester til middag, der 6 av dem aldri har smakt lever, så er det en fare for at noen ikke setter like god pris på maten, så derfor hadde jeg laget en liten ekstra rett i tilfelle det skulle vise seg at noen ikke likte levergryte. Denne pizzaaktige saken som alle hadde blitt informert om at fantes i tilfelle man ikke likte lever, var det ingen som rørte. Så nå har jeg enkel niste de neste dagene fremover.

Ting som får hverdagen til å gå

Et dypdykk inn i et fag/tema i den grad som behøvs når man skriver en masteroppgave, er mer enn nok til å gjøre en person litt ensporet og sprø i topplokket. Som regel har jeg hatt andre studenter sammen med meg som også jobber med sine respektive masteroppgaver i historie som jeg har kunnet snakket med når forstanden holdt på å forsvinne. Nå har fire av de syv jeg sitter sammen med på kontoret levert sine masteroppgaver, og de resterende tre glimrer også med sitt fravær om dagen, noe som gjør at muligheter til å ta en avvekslende samtale med noen mens man jobber er blitt drastiskt redusert. I dag var jeg så heldig at jeg fikk besøk av Ingrid, som nettopp hadde gjort seg ferdig med en eksamen, før jeg gikk til min første veiledning etter turen til USA. Ved siden av å granske alle nettnyheter og facebook, så har jeg noen små enkle metoder for å unngå at det rabler helt for meg. Én av tingene jeg gjør er å følge med på en håndfull tegneserier som publiseres på nett med gjevne mellomrom. Her om dagen leste jeg en tegneserie som var skremmende nært noe jeg har opplevd selv. Jeg tar dette som et tegn på at jeg burde få opp tempo med å bli ferdig. Listen over tegneserier jeg følger med på har jeg nå lagt ut på høyre side av bloggen. Noen der ute som har noen tips til flere tegneserier som jge burde få med meg?